Ny bloggadresse

Hei alle sammen -trofaste følgere, og dere som er her for første gang.

Jeg har av rent praktiske grunner fått meg en ny blogg adresse. Jeg håper gjennom den nye bloggen å ha mer oversiktlig informasjon om hvem vi er og arbeidet vi er med om. - Samme misjon, samme destinasjon; vi arbeider for Guds rike i den nordlige delen av Kongo (tidligere Zaire). Håper dere som har fulgt oss, liv og virke, i Kongo frem til nå fremdeles vil være med å følge, og at dere som er her inne for første gang vil bli bedre oppdatert og inkludert i arbeidet ved hjelp av denne nye bloggen vi jobber med.
Ny bloggadresse er: www.christinabregaard.com

Håper å se dere der.
Vær velsignet.

Christina.

Når hjertet banker hardere.

I dag går tankene tilbake til Boyaseganu -til landsbyen -til barna -til menneskene som var og til menneskene som er. Jeg er ikke trist, tror jeg... Det føles ikke som tristhet... er mer savn og litt frustrasjon -men med håp i seg. Av ulike grunner er det vanskelig å tenke på landsbyene i Gemena området og på dagene der uten at tårene kommer. - Eller uten at hjerte begynner å verke. Helt av seg selv. De er ikke mange, tårene. -En og en -og så stopper de. Så blir jeg fullt av en enorm kjærlighet, og en lengsel. Lengsel etter å se forandring -lengsel etter å leke med barna en gang til. Lengsel etter å bære sand på hodet med hjelp fra 20 villige barnehender, og å traske ned på det ukentlige makede for å kjøpe nye sandaler til ei jente jeg er blitt kjent med som ikke har noen sko på føttene sine. -Min nye venninne Ate. Det er hennes første par sko -hun er 7år. Hun har en lillebror som er 5. Klesplagget han eier er ei oppklipt gammel skjorte fra far. Kanskje neste uke på markedsdagen kan vi kjøpe en bukse til han..? Det koster ikke så mye -kanskje 3$ fra mannen som selger fine bruktklær som Europa ikke vil ha.

I mai bodde jeg i Boyaseganu i 3 uker da vi bygde grunnmuren på en barneskole. I løpet av de 20 dagene jeg var der, var det 10 barn som døde. 10 mødre som mista en av sine kjæreste små. Slangebitt, malaria og blodforgiftning -mye som kunne vært unngått hvis bare man hadde hatt medisiner tilgjengelig. Medisiner som andre steder i Kongo er like vanlig som en Freia sjokoladeplate på en Norsk matvarebutikk. Men ikke i Boyaseganu. Heller ikke i nabolandsbyen eller landsbyen etter der, eller landsbyen etter der... Vi ber for de syke hver dag -helbredelser her er like selvsagt i Boyaseganu som en regnværsdag i Bergen. Men ikke hver dag i Bergen er en regnværsdag -og like så, av grunner som vi nok aldri vil forstå, så er det ikke alle barna i Boyaseganu som blir helbredet. De blir offer i ropet om hjelp for en bedre hverdag. For bedre veier, skolegang og sykestuer. Uten veier har man ikke tilgang. Uten skoler har man ikke kunnskap. Uten helsestuer har man ikke sykesøstre og leger.
Men jeg kan ikke dvele så lenge med dette -jeg lever i håpet om at alle mine nye venner fremdeles vil være der dersom jeg en dag får mulighet til å reise tilbake.

Det er ikke bare i dag at jeg tenker tilbake på tiden, menneskene, barna i Boyasenganu. Tankene kommer med jevne mellomrom. Men noen ganger banker hjerte sterkere enn andre.

Misjon og kirkebygg i Bunia

Selv om man ikke alltid er like trofast i å rapportere fra feltet, så betyr ikke det at arbeidet står stille. Guds arbeid går frem. Med økonomisk støtte fra Filadelfia kirken i Ålesund samt engasjement fra de lokale kristne i Bunia, har det siden i våres igjen blitt arbeidet videre for å reise kirken vår Eben Ezer i Bunia. Etter en lengre misjonstur til det nord vestlige området i Kongo (Gemena), var det utrolig gledelig å komme hjem igjen til Ituri og Bunia å se fruktene av dette samarbeidet mellom misjon og lokal kirke.
Kirkebygget vårt har iløpet av våren/sommeren fått opp størsteparten av veggene, og nå gjenstår å legge et godt grunnlag for å reise taket over. Selv om vi kanskje underveis føler det går trått i misjonsarbeidet, er det utrolig oppmuntrende når man ser seg tilbake for så å oppdage hvordan arbeidet har utviklet seg siden vi først kom til Ituri i 2014.

 Bildene over viser Eben Ezer slik kirkebygget stod da vi kom til Bunia i april 2014. Mesteparten av veggene i sokkelleiligheten under kirken var reist, men man hadde store problemer med å se hvordan vi skulle få økonomi til å bygge etasjen for å kunne begynne på kirkebygget over. Tomtekjøp og grunnmur som var blitt lagt ble gjort i samarbeid med Jon Anders Bregård, og de lokale kristne hadde selv reist veggene i sokkel-leiligheten.

I dag er pastoren flytten inn i sokkelleiligheten, kirkeveggene nærmer seg toppen, og vi begynner nå å planlegge tak-konstruksjonen. Det er enda utrolig mye arbeid som gjenstår men vi ser at det går fremover, og vi gleder oss over at vi bedre klarer å skimte målstreken.

Tusen takk for alt dere er med å gi til arbeidet for å bygge kirke i Ituri -både i bønn og økonomi. Gavene dere gir er med å oppmuntre lokale kristne til å gi, noe som igjen skaper en utrolig positiv sirkel og utvikling i arbeidet. Eben Ezer er en misjons engasjert menighet som til stadighet åpner nye utposter samt setter igang tiltak for å hjelpe mennesker rundt dem. Vi ber og håper at menigheten vil fortsette å brenne for evangeliets fremgang i nabolaget, og at dette kirkesenteret som vi nå er med om å bygge dermed kan gi frukter langt utover Bunias grenser. -All ære og takk til Han som har all makt og som er verdig!

Tidligere innlegg om denne saken:
Kirkebygging i Bunia; mai 2015.

Kirkebygging i Bunia fortsetter; januar 2016.

Skolebygg i Boyaseganu

Det er nå en måned siden vi forlot provinsen Sud Buangi i det nordvestlige hjørnet av Kongo. Av flere ulike grunner har det vært vanskelig å skrive til dere etter hjemreise. En av grunnene er at det er så mange tanker og følelser i sving rundt hva vi har vært med å oppleve, at det er utrolig vanskelig å samle tankene for å uttrykke seg skriftlig. Da jeg skrev forrige innlegg var vi midt i en 6 ukers "reise -og bli kjent med feltet og område" periode. Jeg trodde da at jeg hadde fått en noenlunde god forståelse for hvordan liv og hverdag for menneskene i dette området var og er. -Jeg kunne ikke tatt mer feil.
Hva jeg hadde fått var informasjon og et bitte lite innblikk. Forståelse tror jeg nok aldri jeg kommer til å kunne få, noe jeg innså da vi etter "bli kjent perioden" bodde og levde 3 uker i landsbyen Boyaseganu, i forbindelse med bygging av en barne -og ungdomsskole.

Boyaseganu ligger 50km nordøst for provinshovedstaden Gemena, og det var her vi, etter mye om og men, valgte å startet prosjektet med skolebygg i varig materiale. Opplevelsen av landsbylivet i Sud Buangi på nært hold skal jeg skrive mer om siden. Å gå tilbake til Boyaseganu via bilder har vært en følelsesmessig berg og dal bane, som har gitt mye tårer og latter her hjemme i stua vår i Bunia. Menneskene som vi har møtt de siste måndene har virkelig beriket vårt liv, og vi savner dem veldig. Jeg har derfor ikke så mange ord å komme med idag -men her er ett lite knippe bilder fra byggeprosessen av skolebygget. Fordelt over 2 identiske bygg, ble grunnmur til 6 klasserom og 2 kontorer med veranda ferdig iløpet av tiden vår der. -Dette ikke minst takket være en ENORM innsats fra disse lokale, fantastiske menneskene vi var så heldige å møte.

Det ble skrevet historiebøker da det faktisk kom en lastebil til landsbyen, og store deler av beboerne løper til med palmegrener og sang for å feire.

Før første spadetaket skal tas, blir Guds Ord lest,  jorda og skolebygget blir bedt for og lagt i Guds hender.

Det er stort publikum oppmøte den første uka under bygginga. For mange av landsbyboerne er det første gang de vitner til planlegging og bygging av hus i varig materiale

Hver dag strømmer det på med landsbyboerne -barn, kvinner og menn, som sørger for stein, grus, sand og vann til bygginga.

Flere morninger våknet vi opp kl.4 til trommer, jubel og dans når materialer ble bært fra skogene til byggeplassen

Kreativiteten settes i sving for å lette på den tunge børa.

Nye vennskap blir bygget

Små skolebarn kommer for å hjelpe til. Her er det snakk om utrolig tung stein og 6-7 år gamle barn som bærer mer enn hva jeg kunne klare.

Kjøkkentjenesten. Jenta til venstre heter Rakel. Hun ble bitt av en giftig slange den ene dagen hun bar vann til kjøkkenet. Heldigvis kom hun seg raskt nok til sykestua for motgift og behandling.

Gammelt skolebygg i bakgrunnen, med grunnmur til nytt bygg forann. 

Pastor Make og kona Irene med noen av barnebarna. Fantastiske forbilder og åndelige ledere for den lokale kirken.

Takk for disse verdifulle ukene. Vi gjemmer minnene trygt i våre hjerter, og håper vi snart kan sees igjen!

Gaver fra LU Kongo og Filadelfia Drammen har vært med å gjøre dette til en virkelighet. Det er enda store behov som må dekkes før skolebygget kan ferdigstilles.

Misjon og skolebygg i det nordvestlige Kongo

Vi er i en verden:
- hvor kvinnene bærer hele verden på hodet.
- hvor mannfolka sykler mil etter mil hver dag for å få inn noen kroner til familien.
- hvor minst 90% av kvinnene vi møter ikke kan lese.
- hvor jorda er frodig og full av vitaminer, men underernærings sykdommer er et faktum i de fleste familier.
- hvor helsehjelp ofte ikke er tilgjengelig grunnet dårlige veier og mange mil til nærmeste lege.
- hvor menneskene elsker Guds Ord, men grunnet fattigdom og manglende lesekunnskaper er ofte å eie en Bibel en luksus forbeholdt pastoren.

I den største fattigdom møter vi den største glede og gjestfrihet. Menneske har ikke mer enn hva de går og står i, likevell gir de oss mer enn hva vi klarer å bære.

Vi befinner oss om dagen nordvest i Kongo, i byen Gemena og landsbyene i omegn. Vi er her for å gi barna våre en bedre skolehverdag gjennom å starte et byggeprosjekt på en av våre 130 stråhytte-skoler i området. Å velge hvor man skal bygge, er virkelig ingen enkel misjon.

Noen skoler er heldige og har dette året klart å bli stående gjennom starten på en ny regntid. Utfordringene er likevell store når taket lekker og veggene ikke er tette.

Det slår sterkt tilbake på viljen til å sende barna på skolen når skolebygget de lokale har klart å sette opp til stadighet blir blåst ned av vær og vind. Her er stort behov for hjelp til skolebygg i varig materiale.

Standaren vi møter på veldig mange skoler: Mangel på skille mellom klasserommene, og barna selv tar med seg krakker til å sitte på når de kommer på skolen, dersom de har en de kan ta med seg. Grunnen til dette lave nivået er ofte at skolen har rast sammen under regntiden. Å til stadighet å måtte bygge opp nytt sliter ut de frivillige arbeiderne.

I noen få skoler ser vi denne høye standeren: Barna her har jo faktisk her skolebenker og delvis vegger mellom klasserommene

Mens vi reiser rundt for å hilse på og å høre på, setter det mange tanker i sving. Det er så mye behov på stedene vi kommer til som grunner i mangel på skolegang og utdannelse. Det er så mange fordeler med å kunne lese som jeg aldri har tenkt på... Hva som for meg er selvfølge, forstår jeg pluttselig er luksus som jeg er heldig å ha blitt oppvokst med.

Hva skjer for eksempel når dårlige veier, manglende broer og lange avstander til nærmeste lege gjør at en mor ikke får sendt avgårde barnet sitt til sykestua. Når det kommer en selger forbi med en korg med medisiner, som forteller deg hvilke medisiner som vil være bra for barnet ditt, uten å ha noen erfaring innen helsearbeid. Når mor ikke kan lese utgangsdato eller navn på medikamentene. Når selgeren har oppbevart medisinene i korga si i flere uker mens han trasker rundt, landsby etter landsby under stekende sol og høy luftfuktighet. Når mor bruker den siste krona hun har på disse ødelagte medisinene, istedefor å kjøpe inn mat til familien...

Behovene er så utrolig mange. Behovene for utvikling; sykestuer, kosthold og ernærings undervisning, leseopplæring, vei og bro bygging...
Jeg har stilt meg spørsmålene mange ganger de siste par ukene; hvordan Kongolesiske myndigheter kan godta skoler som er i så utrolig dårlig stand..? Mange har ikke lærebøker, tavler, kladdebøker...mange har ikke en gang tak eller vegger mellom klasserommene. Men så forstår jeg; at selv under disse omstendighetene så er skolegang for disse barna en luksus som deres foreldre aldri fikk. Muligheten til å gripe etter et halmstrå av håp for en bedre fremtid.

Mer besøk til Ituri

I forrige skriv introduserte jeg dere for landsbyen Komanda og kirken vår Carmel. Nå har vi endelig fått oss tomt! Kai Roger Tøtlandsmo og Sion, Osterøy var med å gjøre dette kjøpet mulig. Tenk så heldig derfor det var, at bare få dager etter papirene ble signert, så skulle nettopp Annbjørg og Jon Herland fra Ostrøy komme til oss i Ituri.

Annbjørg og Jon kikker på tomta (25x40m) i Komanda, og hilser på noen av de kristne. De kristne er allerede i gang med å fjerne ugress fra tomta, og å klargjøre til bygging av pastorbolig.

Som lærere og misjonærer hadde gjestene våre et stort ønske om å få se arbeidet i Mambasa; få møte de kristne i CELPA Jerusalem og elevene på døveskolen. Det ble en utrolig innholdsrik misjonstur med masse lek, latter og gode samtaler over ??-antall kaffikopper. Jeg har en følelse av at selv om dagene ble få, så vil båndene som ble knyttet være vennskap som vil vare i årene som ligger forann.

Med pengegaver til kirkebygg i Mambasa fra Salem Sauda, overførte vi i januar støtte til å sette inn vinduer og dører i jordkirken etter at de kristne selv hadde lagt jordveggene. På søndagens Gudstjeneste la vi merke til at stoler ble hentet inn til kirken fra de ulike hjemmene rundt omkring. Også flere av de besøkende under gudstjenesten fikk ståplass, i mangel på nok benker og stoler. I etterkant har vi derfor også sendt ut støtte til å bygge 10 nye kirkebenker.

På søndagen var vi 141 mennesker samlet for å ære Gud og høre fra Hans Ord. Jon leste fra  Ef.1:22-23/Joh.1:16 med temaet frelst ved nåde og å fylles av Den HEllige Ånd. Scott fulgte på og talte fra 2Pet.1:1-11 om 7 kvaliteter å bygge i et kristenliv.
Det var et fint møte hvor både barna, de døve, ungdommene, mødrene og fedrene deltok med innlegg av sang, dans og vitnesbyrd.

Det var utrolig koselig å møte igjen med hjertebarna våre på døveskolen. Vi fikk ett godt innblikk i skolehverdagen, med både dens gleder og utfordringer. Elevene uttalte sine ønsker og behov for utvikling av skoleprogrammet, og avsluttet med en lovsang til Gud. Annbjørg og Jon gjorde stor hitt med ord til styrke og oppmuntring, samt gaver i form av fotball, hoppetau og kritt.

Kjære Annbjørg og Jon: Takk for noen utrolig fine og styrkende dager sammen, og for at dere valgte å bruke noe av tiden deres i Afrika på å besøke nettopp oss. Vi savner dere her i Ituri, og håper det ikke blir så veldig lenge til vi sees igjen. Gud velsigne dere!

Carmel Komanda og distrikt konferanse

CELPA Ituri er idag en gruppe på 845 medlemmer, fordelt over 10 kirker og 4 (+2) utposter i provinsene Ituri og Haut Uele. Den siste uka har 21 representanter og ledere for arbeidet vært samlet i landsbyen Komanda, for å avgi rapporter og å planlegge videre fremover for Guds arbeide i Ituri.
I tillegg til kirkene har vi i Ituri en barne og ungdomsskole, en spesialskole for døve barn og unge, ett helsesenter, samt misjons engasjement i Uganda og Sør Sudan.

Tema for konferansen ble tatt fra apostlenes gjerninger 4:31-32: Å bli ledet av Den Hellige Ånd. Selv om vi enda er en liten gruppe så er det ikke å legge under en stol at det til tider er utfordringer i samarbeidet, og i å holde riktig og ett ærlig fokus. Tema for konferansen ble derfor en god påminnelse om hvor viktig det er å jobbe videre for enhet og kjærlighet, i både ledelsen og generelt mellom medlemmene, for at arbeidet vi gjør skal kunne bære frukt.

CELPA CARMEL, KOMANDA
I mangel på egen tomt møtes de kristne i Komanda idag i en jordkirke på lånt grunn. Vi har nå fått en unik mulighet til å kjøpe en billig sentral tomt ved hovedveien inn til sentrum av Komanda, og misjonen har gitt løfte om å støtte med 63% av dette kjøpet. Dersom alt går som vi håper på kan våre kristne i Komanda derfor, etter 5 år, endelig snart få seg ett eget sted å være.

Med hjelp fra Karin og Harald Helmersen, og Tom Reidar Gilje og Ann Helen Tengesdal, gav misjonen støtte til arbeidet i Komanda ved innkjøpe en motorsykkel i jula 2014. Da kirken tidligere har slitt med oppfølging av arbeidet grunnet store avstander, har motorsykkelen det siste året vært til stor velsignelse for å besøke kristne, samt evangelisering i landsbyen og de nære områdene rundt.

På tross av et medlemstall på 94, var vi på søndagen 245 mennesker, store og små, samlet til fest for å lovprise Gud og å erklære CELPA Carmel, Komanda som en selvstendig kirke.

Med en kirke på str. 7x13 meter var det morro, for første gang i vårt arbeid i Ituri, å oppleve en full kirke med oppsatt presening ute for å kunne ta imot alle oppmøtte til søndagens Gudstjeneste.

En ny dag våkner til liv i Komanda.

"Og da de hadde bedt, skalv stedet hvor de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds Ord med frimodighet. Hele flokken av de troende var av ett hjerte og en sjel..."