Når hjertet banker hardere.

I dag går tankene tilbake til Boyaseganu -til landsbyen -til barna -til menneskene som var og til menneskene som er. Jeg er ikke trist, tror jeg... Det føles ikke som tristhet... er mer savn og litt frustrasjon -men med håp i seg. Av ulike grunner er det vanskelig å tenke på landsbyene i Gemena området og på dagene der uten at tårene kommer. - Eller uten at hjerte begynner å verke. Helt av seg selv. De er ikke mange, tårene. -En og en -og så stopper de. Så blir jeg fullt av en enorm kjærlighet, og en lengsel. Lengsel etter å se forandring -lengsel etter å leke med barna en gang til. Lengsel etter å bære sand på hodet med hjelp fra 20 villige barnehender, og å traske ned på det ukentlige makede for å kjøpe nye sandaler til ei jente jeg er blitt kjent med som ikke har noen sko på føttene sine. -Min nye venninne Ate. Det er hennes første par sko -hun er 7år. Hun har en lillebror som er 5. Klesplagget han eier er ei oppklipt gammel skjorte fra far. Kanskje neste uke på markedsdagen kan vi kjøpe en bukse til han..? Det koster ikke så mye -kanskje 3$ fra mannen som selger fine bruktklær som Europa ikke vil ha.

I mai bodde jeg i Boyaseganu i 3 uker da vi bygde grunnmuren på en barneskole. I løpet av de 20 dagene jeg var der, var det 10 barn som døde. 10 mødre som mista en av sine kjæreste små. Slangebitt, malaria og blodforgiftning -mye som kunne vært unngått hvis bare man hadde hatt medisiner tilgjengelig. Medisiner som andre steder i Kongo er like vanlig som en Freia sjokoladeplate på en Norsk matvarebutikk. Men ikke i Boyaseganu. Heller ikke i nabolandsbyen eller landsbyen etter der, eller landsbyen etter der... Vi ber for de syke hver dag -helbredelser her er like selvsagt i Boyaseganu som en regnværsdag i Bergen. Men ikke hver dag i Bergen er en regnværsdag -og like så, av grunner som vi nok aldri vil forstå, så er det ikke alle barna i Boyaseganu som blir helbredet. De blir offer i ropet om hjelp for en bedre hverdag. For bedre veier, skolegang og sykestuer. Uten veier har man ikke tilgang. Uten skoler har man ikke kunnskap. Uten helsestuer har man ikke sykesøstre og leger.
Men jeg kan ikke dvele så lenge med dette -jeg lever i håpet om at alle mine nye venner fremdeles vil være der dersom jeg en dag får mulighet til å reise tilbake.

Det er ikke bare i dag at jeg tenker tilbake på tiden, menneskene, barna i Boyasenganu. Tankene kommer med jevne mellomrom. Men noen ganger banker hjerte sterkere enn andre.