Skolebygg i Boyaseganu

Det er nå en måned siden vi forlot provinsen Sud Buangi i det nordvestlige hjørnet av Kongo. Av flere ulike grunner har det vært vanskelig å skrive til dere etter hjemreise. En av grunnene er at det er så mange tanker og følelser i sving rundt hva vi har vært med å oppleve, at det er utrolig vanskelig å samle tankene for å uttrykke seg skriftlig. Da jeg skrev forrige innlegg var vi midt i en 6 ukers "reise -og bli kjent med feltet og område" periode. Jeg trodde da at jeg hadde fått en noenlunde god forståelse for hvordan liv og hverdag for menneskene i dette området var og er. -Jeg kunne ikke tatt mer feil.
Hva jeg hadde fått var informasjon og et bitte lite innblikk. Forståelse tror jeg nok aldri jeg kommer til å kunne få, noe jeg innså da vi etter "bli kjent perioden" bodde og levde 3 uker i landsbyen Boyaseganu, i forbindelse med bygging av en barne -og ungdomsskole.

Boyaseganu ligger 50km nordøst for provinshovedstaden Gemena, og det var her vi, etter mye om og men, valgte å startet prosjektet med skolebygg i varig materiale. Opplevelsen av landsbylivet i Sud Buangi på nært hold skal jeg skrive mer om siden. Å gå tilbake til Boyaseganu via bilder har vært en følelsesmessig berg og dal bane, som har gitt mye tårer og latter her hjemme i stua vår i Bunia. Menneskene som vi har møtt de siste måndene har virkelig beriket vårt liv, og vi savner dem veldig. Jeg har derfor ikke så mange ord å komme med idag -men her er ett lite knippe bilder fra byggeprosessen av skolebygget. Fordelt over 2 identiske bygg, ble grunnmur til 6 klasserom og 2 kontorer med veranda ferdig iløpet av tiden vår der. -Dette ikke minst takket være en ENORM innsats fra disse lokale, fantastiske menneskene vi var så heldige å møte.

Det ble skrevet historiebøker da det faktisk kom en lastebil til landsbyen, og store deler av beboerne løper til med palmegrener og sang for å feire.

Før første spadetaket skal tas, blir Guds Ord lest,  jorda og skolebygget blir bedt for og lagt i Guds hender.

Det er stort publikum oppmøte den første uka under bygginga. For mange av landsbyboerne er det første gang de vitner til planlegging og bygging av hus i varig materiale

Hver dag strømmer det på med landsbyboerne -barn, kvinner og menn, som sørger for stein, grus, sand og vann til bygginga.

Flere morninger våknet vi opp kl.4 til trommer, jubel og dans når materialer ble bært fra skogene til byggeplassen

Kreativiteten settes i sving for å lette på den tunge børa.

Nye vennskap blir bygget

Små skolebarn kommer for å hjelpe til. Her er det snakk om utrolig tung stein og 6-7 år gamle barn som bærer mer enn hva jeg kunne klare.

Kjøkkentjenesten. Jenta til venstre heter Rakel. Hun ble bitt av en giftig slange den ene dagen hun bar vann til kjøkkenet. Heldigvis kom hun seg raskt nok til sykestua for motgift og behandling.

Gammelt skolebygg i bakgrunnen, med grunnmur til nytt bygg forann. 

Pastor Make og kona Irene med noen av barnebarna. Fantastiske forbilder og åndelige ledere for den lokale kirken.

Takk for disse verdifulle ukene. Vi gjemmer minnene trygt i våre hjerter, og håper vi snart kan sees igjen!

Gaver fra LU Kongo og Filadelfia Drammen har vært med å gjøre dette til en virkelighet. Det er enda store behov som må dekkes før skolebygget kan ferdigstilles.