Misjon og skolebygg i det nordvestlige Kongo

Vi er i en verden:
- hvor kvinnene bærer hele verden på hodet.
- hvor mannfolka sykler mil etter mil hver dag for å få inn noen kroner til familien.
- hvor minst 90% av kvinnene vi møter ikke kan lese.
- hvor jorda er frodig og full av vitaminer, men underernærings sykdommer er et faktum i de fleste familier.
- hvor helsehjelp ofte ikke er tilgjengelig grunnet dårlige veier og mange mil til nærmeste lege.
- hvor menneskene elsker Guds Ord, men grunnet fattigdom og manglende lesekunnskaper er ofte å eie en Bibel en luksus forbeholdt pastoren.

I den største fattigdom møter vi den største glede og gjestfrihet. Menneske har ikke mer enn hva de går og står i, likevell gir de oss mer enn hva vi klarer å bære.

Vi befinner oss om dagen nordvest i Kongo, i byen Gemena og landsbyene i omegn. Vi er her for å gi barna våre en bedre skolehverdag gjennom å starte et byggeprosjekt på en av våre 130 stråhytte-skoler i området. Å velge hvor man skal bygge, er virkelig ingen enkel misjon.

Noen skoler er heldige og har dette året klart å bli stående gjennom starten på en ny regntid. Utfordringene er likevell store når taket lekker og veggene ikke er tette.

Det slår sterkt tilbake på viljen til å sende barna på skolen når skolebygget de lokale har klart å sette opp til stadighet blir blåst ned av vær og vind. Her er stort behov for hjelp til skolebygg i varig materiale.

Standaren vi møter på veldig mange skoler: Mangel på skille mellom klasserommene, og barna selv tar med seg krakker til å sitte på når de kommer på skolen, dersom de har en de kan ta med seg. Grunnen til dette lave nivået er ofte at skolen har rast sammen under regntiden. Å til stadighet å måtte bygge opp nytt sliter ut de frivillige arbeiderne.

I noen få skoler ser vi denne høye standeren: Barna her har jo faktisk her skolebenker og delvis vegger mellom klasserommene

Mens vi reiser rundt for å hilse på og å høre på, setter det mange tanker i sving. Det er så mye behov på stedene vi kommer til som grunner i mangel på skolegang og utdannelse. Det er så mange fordeler med å kunne lese som jeg aldri har tenkt på... Hva som for meg er selvfølge, forstår jeg pluttselig er luksus som jeg er heldig å ha blitt oppvokst med.

Hva skjer for eksempel når dårlige veier, manglende broer og lange avstander til nærmeste lege gjør at en mor ikke får sendt avgårde barnet sitt til sykestua. Når det kommer en selger forbi med en korg med medisiner, som forteller deg hvilke medisiner som vil være bra for barnet ditt, uten å ha noen erfaring innen helsearbeid. Når mor ikke kan lese utgangsdato eller navn på medikamentene. Når selgeren har oppbevart medisinene i korga si i flere uker mens han trasker rundt, landsby etter landsby under stekende sol og høy luftfuktighet. Når mor bruker den siste krona hun har på disse ødelagte medisinene, istedefor å kjøpe inn mat til familien...

Behovene er så utrolig mange. Behovene for utvikling; sykestuer, kosthold og ernærings undervisning, leseopplæring, vei og bro bygging...
Jeg har stilt meg spørsmålene mange ganger de siste par ukene; hvordan Kongolesiske myndigheter kan godta skoler som er i så utrolig dårlig stand..? Mange har ikke lærebøker, tavler, kladdebøker...mange har ikke en gang tak eller vegger mellom klasserommene. Men så forstår jeg; at selv under disse omstendighetene så er skolegang for disse barna en luksus som deres foreldre aldri fikk. Muligheten til å gripe etter et halmstrå av håp for en bedre fremtid.