Skolebygg i Boyaseganu

Det er nå en måned siden vi forlot provinsen Sud Buangi i det nordvestlige hjørnet av Kongo. Av flere ulike grunner har det vært vanskelig å skrive til dere etter hjemreise. En av grunnene er at det er så mange tanker og følelser i sving rundt hva vi har vært med å oppleve, at det er utrolig vanskelig å samle tankene for å uttrykke seg skriftlig. Da jeg skrev forrige innlegg var vi midt i en 6 ukers "reise -og bli kjent med feltet og område" periode. Jeg trodde da at jeg hadde fått en noenlunde god forståelse for hvordan liv og hverdag for menneskene i dette området var og er. -Jeg kunne ikke tatt mer feil.
Hva jeg hadde fått var informasjon og et bitte lite innblikk. Forståelse tror jeg nok aldri jeg kommer til å kunne få, noe jeg innså da vi etter "bli kjent perioden" bodde og levde 3 uker i landsbyen Boyaseganu, i forbindelse med bygging av en barne -og ungdomsskole.

Boyaseganu ligger 50km nordøst for provinshovedstaden Gemena, og det var her vi, etter mye om og men, valgte å startet prosjektet med skolebygg i varig materiale. Opplevelsen av landsbylivet i Sud Buangi på nært hold skal jeg skrive mer om siden. Å gå tilbake til Boyaseganu via bilder har vært en følelsesmessig berg og dal bane, som har gitt mye tårer og latter her hjemme i stua vår i Bunia. Menneskene som vi har møtt de siste måndene har virkelig beriket vårt liv, og vi savner dem veldig. Jeg har derfor ikke så mange ord å komme med idag -men her er ett lite knippe bilder fra byggeprosessen av skolebygget. Fordelt over 2 identiske bygg, ble grunnmur til 6 klasserom og 2 kontorer med veranda ferdig iløpet av tiden vår der. -Dette ikke minst takket være en ENORM innsats fra disse lokale, fantastiske menneskene vi var så heldige å møte.

Det ble skrevet historiebøker da det faktisk kom en lastebil til landsbyen, og store deler av beboerne løper til med palmegrener og sang for å feire.

Før første spadetaket skal tas, blir Guds Ord lest,  jorda og skolebygget blir bedt for og lagt i Guds hender.

Det er stort publikum oppmøte den første uka under bygginga. For mange av landsbyboerne er det første gang de vitner til planlegging og bygging av hus i varig materiale

Hver dag strømmer det på med landsbyboerne -barn, kvinner og menn, som sørger for stein, grus, sand og vann til bygginga.

Flere morninger våknet vi opp kl.4 til trommer, jubel og dans når materialer ble bært fra skogene til byggeplassen

Kreativiteten settes i sving for å lette på den tunge børa.

Nye vennskap blir bygget

Små skolebarn kommer for å hjelpe til. Her er det snakk om utrolig tung stein og 6-7 år gamle barn som bærer mer enn hva jeg kunne klare.

Kjøkkentjenesten. Jenta til venstre heter Rakel. Hun ble bitt av en giftig slange den ene dagen hun bar vann til kjøkkenet. Heldigvis kom hun seg raskt nok til sykestua for motgift og behandling.

Gammelt skolebygg i bakgrunnen, med grunnmur til nytt bygg forann. 

Pastor Make og kona Irene med noen av barnebarna. Fantastiske forbilder og åndelige ledere for den lokale kirken.

Takk for disse verdifulle ukene. Vi gjemmer minnene trygt i våre hjerter, og håper vi snart kan sees igjen!

Gaver fra LU Kongo og Filadelfia Drammen har vært med å gjøre dette til en virkelighet. Det er enda store behov som må dekkes før skolebygget kan ferdigstilles.

Misjon og skolebygg i det nordvestlige Kongo

Vi er i en verden:
- hvor kvinnene bærer hele verden på hodet.
- hvor mannfolka sykler mil etter mil hver dag for å få inn noen kroner til familien.
- hvor minst 90% av kvinnene vi møter ikke kan lese.
- hvor jorda er frodig og full av vitaminer, men underernærings sykdommer er et faktum i de fleste familier.
- hvor helsehjelp ofte ikke er tilgjengelig grunnet dårlige veier og mange mil til nærmeste lege.
- hvor menneskene elsker Guds Ord, men grunnet fattigdom og manglende lesekunnskaper er ofte å eie en Bibel en luksus forbeholdt pastoren.

I den største fattigdom møter vi den største glede og gjestfrihet. Menneske har ikke mer enn hva de går og står i, likevell gir de oss mer enn hva vi klarer å bære.

Vi befinner oss om dagen nordvest i Kongo, i byen Gemena og landsbyene i omegn. Vi er her for å gi barna våre en bedre skolehverdag gjennom å starte et byggeprosjekt på en av våre 130 stråhytte-skoler i området. Å velge hvor man skal bygge, er virkelig ingen enkel misjon.

Noen skoler er heldige og har dette året klart å bli stående gjennom starten på en ny regntid. Utfordringene er likevell store når taket lekker og veggene ikke er tette.

Det slår sterkt tilbake på viljen til å sende barna på skolen når skolebygget de lokale har klart å sette opp til stadighet blir blåst ned av vær og vind. Her er stort behov for hjelp til skolebygg i varig materiale.

Standaren vi møter på veldig mange skoler: Mangel på skille mellom klasserommene, og barna selv tar med seg krakker til å sitte på når de kommer på skolen, dersom de har en de kan ta med seg. Grunnen til dette lave nivået er ofte at skolen har rast sammen under regntiden. Å til stadighet å måtte bygge opp nytt sliter ut de frivillige arbeiderne.

I noen få skoler ser vi denne høye standeren: Barna her har jo faktisk her skolebenker og delvis vegger mellom klasserommene

Mens vi reiser rundt for å hilse på og å høre på, setter det mange tanker i sving. Det er så mye behov på stedene vi kommer til som grunner i mangel på skolegang og utdannelse. Det er så mange fordeler med å kunne lese som jeg aldri har tenkt på... Hva som for meg er selvfølge, forstår jeg pluttselig er luksus som jeg er heldig å ha blitt oppvokst med.

Hva skjer for eksempel når dårlige veier, manglende broer og lange avstander til nærmeste lege gjør at en mor ikke får sendt avgårde barnet sitt til sykestua. Når det kommer en selger forbi med en korg med medisiner, som forteller deg hvilke medisiner som vil være bra for barnet ditt, uten å ha noen erfaring innen helsearbeid. Når mor ikke kan lese utgangsdato eller navn på medikamentene. Når selgeren har oppbevart medisinene i korga si i flere uker mens han trasker rundt, landsby etter landsby under stekende sol og høy luftfuktighet. Når mor bruker den siste krona hun har på disse ødelagte medisinene, istedefor å kjøpe inn mat til familien...

Behovene er så utrolig mange. Behovene for utvikling; sykestuer, kosthold og ernærings undervisning, leseopplæring, vei og bro bygging...
Jeg har stilt meg spørsmålene mange ganger de siste par ukene; hvordan Kongolesiske myndigheter kan godta skoler som er i så utrolig dårlig stand..? Mange har ikke lærebøker, tavler, kladdebøker...mange har ikke en gang tak eller vegger mellom klasserommene. Men så forstår jeg; at selv under disse omstendighetene så er skolegang for disse barna en luksus som deres foreldre aldri fikk. Muligheten til å gripe etter et halmstrå av håp for en bedre fremtid.

Mer besøk til Ituri

I forrige skriv introduserte jeg dere for landsbyen Komanda og kirken vår Carmel. Nå har vi endelig fått oss tomt! Kai Roger Tøtlandsmo og Sion, Osterøy var med å gjøre dette kjøpet mulig. Tenk så heldig derfor det var, at bare få dager etter papirene ble signert, så skulle nettopp Annbjørg og Jon Herland fra Ostrøy komme til oss i Ituri.

Annbjørg og Jon kikker på tomta (25x40m) i Komanda, og hilser på noen av de kristne. De kristne er allerede i gang med å fjerne ugress fra tomta, og å klargjøre til bygging av pastorbolig.

Som lærere og misjonærer hadde gjestene våre et stort ønske om å få se arbeidet i Mambasa; få møte de kristne i CELPA Jerusalem og elevene på døveskolen. Det ble en utrolig innholdsrik misjonstur med masse lek, latter og gode samtaler over ??-antall kaffikopper. Jeg har en følelse av at selv om dagene ble få, så vil båndene som ble knyttet være vennskap som vil vare i årene som ligger forann.

Med pengegaver til kirkebygg i Mambasa fra Salem Sauda, overførte vi i januar støtte til å sette inn vinduer og dører i jordkirken etter at de kristne selv hadde lagt jordveggene. På søndagens Gudstjeneste la vi merke til at stoler ble hentet inn til kirken fra de ulike hjemmene rundt omkring. Også flere av de besøkende under gudstjenesten fikk ståplass, i mangel på nok benker og stoler. I etterkant har vi derfor også sendt ut støtte til å bygge 10 nye kirkebenker.

På søndagen var vi 141 mennesker samlet for å ære Gud og høre fra Hans Ord. Jon leste fra  Ef.1:22-23/Joh.1:16 med temaet frelst ved nåde og å fylles av Den HEllige Ånd. Scott fulgte på og talte fra 2Pet.1:1-11 om 7 kvaliteter å bygge i et kristenliv.
Det var et fint møte hvor både barna, de døve, ungdommene, mødrene og fedrene deltok med innlegg av sang, dans og vitnesbyrd.

Det var utrolig koselig å møte igjen med hjertebarna våre på døveskolen. Vi fikk ett godt innblikk i skolehverdagen, med både dens gleder og utfordringer. Elevene uttalte sine ønsker og behov for utvikling av skoleprogrammet, og avsluttet med en lovsang til Gud. Annbjørg og Jon gjorde stor hitt med ord til styrke og oppmuntring, samt gaver i form av fotball, hoppetau og kritt.

Kjære Annbjørg og Jon: Takk for noen utrolig fine og styrkende dager sammen, og for at dere valgte å bruke noe av tiden deres i Afrika på å besøke nettopp oss. Vi savner dere her i Ituri, og håper det ikke blir så veldig lenge til vi sees igjen. Gud velsigne dere!

Carmel Komanda og distrikt konferanse

CELPA Ituri er idag en gruppe på 845 medlemmer, fordelt over 10 kirker og 4 (+2) utposter i provinsene Ituri og Haut Uele. Den siste uka har 21 representanter og ledere for arbeidet vært samlet i landsbyen Komanda, for å avgi rapporter og å planlegge videre fremover for Guds arbeide i Ituri.
I tillegg til kirkene har vi i Ituri en barne og ungdomsskole, en spesialskole for døve barn og unge, ett helsesenter, samt misjons engasjement i Uganda og Sør Sudan.

Tema for konferansen ble tatt fra apostlenes gjerninger 4:31-32: Å bli ledet av Den Hellige Ånd. Selv om vi enda er en liten gruppe så er det ikke å legge under en stol at det til tider er utfordringer i samarbeidet, og i å holde riktig og ett ærlig fokus. Tema for konferansen ble derfor en god påminnelse om hvor viktig det er å jobbe videre for enhet og kjærlighet, i både ledelsen og generelt mellom medlemmene, for at arbeidet vi gjør skal kunne bære frukt.

CELPA CARMEL, KOMANDA
I mangel på egen tomt møtes de kristne i Komanda idag i en jordkirke på lånt grunn. Vi har nå fått en unik mulighet til å kjøpe en billig sentral tomt ved hovedveien inn til sentrum av Komanda, og misjonen har gitt løfte om å støtte med 63% av dette kjøpet. Dersom alt går som vi håper på kan våre kristne i Komanda derfor, etter 5 år, endelig snart få seg ett eget sted å være.

Med hjelp fra Karin og Harald Helmersen, og Tom Reidar Gilje og Ann Helen Tengesdal, gav misjonen støtte til arbeidet i Komanda ved innkjøpe en motorsykkel i jula 2014. Da kirken tidligere har slitt med oppfølging av arbeidet grunnet store avstander, har motorsykkelen det siste året vært til stor velsignelse for å besøke kristne, samt evangelisering i landsbyen og de nære områdene rundt.

På tross av et medlemstall på 94, var vi på søndagen 245 mennesker, store og små, samlet til fest for å lovprise Gud og å erklære CELPA Carmel, Komanda som en selvstendig kirke.

Med en kirke på str. 7x13 meter var det morro, for første gang i vårt arbeid i Ituri, å oppleve en full kirke med oppsatt presening ute for å kunne ta imot alle oppmøtte til søndagens Gudstjeneste.

En ny dag våkner til liv i Komanda.

"Og da de hadde bedt, skalv stedet hvor de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds Ord med frimodighet. Hele flokken av de troende var av ett hjerte og en sjel..."

Evangeliet sprer seg i Haut Uele

 Nordvest for Ituri ligger Haut Uele. 

Først i 2003/2004 tok CELPA tak i området da ny utpost ble åpnet i hovedstaden Isiro, og med hjelpe fra Jon Anders Bregård ble utposten velsignet med fint kirkebygg i 2007. Isiro ligger ett stykke nordøst for Kisangani (hovedstaden i Tshopo) som har vært, og fremdeles er, ansvarlige for utposten. I mangel på villige og/eller tilgjengelige nasjonale arbeidere har utvikling av arbeidet i Haut Uele stått stille.
Frem til idag.

 

I 2015 har nå våre nasjonale CELPA medarbeidere nord i Ituri tatt saken i egne hender, og gått inn med evangeliet i Haut Uele fra østsiden. Kirken vår i Ariwara (45km nord fra Aru-se kart) åpnet utpost i Durba (14km nord for Watsa på veien til Faradje, se kart) i 2014, men arbeidet stod i stampe da de manglet en trofast arbeider på stedet. I mai 2015 fikk vi i misjonen mulighet til å støtte kirken med transportpenger for evangelist m/familie samt 6mnd støtte til liv og virke. Arbeidet har etter den tid virkelig blomstret. Forrige uke fikk vi gleden av vår første tur over i Haut Uele, sammen med Ituri ansvarlig -Mubake og pastor Abibu fra Ariwara, for å besøke våre kristne der og å se på arbeidet. 

Jeg skal innrømme at det er ikke ofte jeg blir så positivt overrasket over misjonsarbeidet som jeg ble da vi ankom Durba. 

Scott til venstre, etterfulgt av Mubake i midten og Abibu til høyre.

Siden utplassering av evangelist pastoren vår Musambilwa har de kristne selv skaffet seg tomt på 20x50m like bak den ene markedsplassen, og de har bygget en hangare på 7x16meter som idag fungerer som kirkelokale -alt kun med lokal støtte innad i Durba. 

Kirken har siden mai døpt 7 mennesker og er idag en forsamling med 31medlemmer, med ett snitt på 67 oppmøtte på søndagsmøtene.

På søndagen fikk jeg endelig oppleve å være vitne til et søndagsskolearbeid med stort hjerte til både Gud og barna, -akkurat som jeg har lengtet etter. -Og på søndagens gudstjeneste var vi hele 126 personer samlet, store og små, for å gi Gud ære og lovprisning. -Flere var ufrelste venner og kolleger av våre kristne som stilte opp etter innbydelse og med stor nysgjerrighet. 

Durba ligger øst i Haut Uele ikke langt fra grensa til Ituri, og 180km fra Ituri byen vår Aru. Grunnet den store gullgruve aktiviteten her via Kibali gold mine (del av området Moto goldfields, som igjen er en av de større gullgruvene i Afrika) er Durba en by i stadig vekst og utvikling. Grunnet dette er veiene utrolig godt vedlikeholdt da all gulltransporten går via Ituri nord og inn i Uganda.

Tanken med arbeidet som er startet her er å nå ut med evangeliet til folket i Durba, men også å gå videre med evangeliet i Haut Uele -via Watsa (hvor vi idag allerede har en liten gjeng kristne som samles i en av stuene sine hver søndag), Faradje og Dungu -og tilslutt møtes med arbeidet i Isiro.

Kibali elven som renner langs ved Durba by.

Ved inngangen til den stadig voksende gullbyen Durba.

Hjertebarnas nyttårsfest

Når man beveger seg over i ett nytt år så har vi vell alle en tendens til å ville feire med de menneskene som ligger oss nærmest hjertet, og turen vår i år gikk til våre døve barn i Mambasa. Mambasa er et område med utrolig mange døve barn og unge -og mange som kommer hit undrer seg over hva dette kommer av. Ingen lokale rapporter nevner noe om det, og det er ukjent om dette noen gang er blitt forsket på. Våre arbeidere har gjort undersøkelser som viser at det gjelder en gruppe på over 200barn og unge i Mambasa territoriet. Dette er barn som ikke har noen til å kjempe for seg og sine rettigheter,- som hver dag møter utfordringer av ett absolutt mindreverd i familie og nabolag.

Hjertebarna samlet til nyttårsfest sammen med misjonærene og lokale CELPA ledere.

Barna selv forteller fra hverdagen sin om hvordan de må kjempe for å få mat hjemme, om hvordan de alltid blir satt i siste rekke både når det gjelder fritid, skoletid, seng og klær. Alltid i siste rekke i en lang søskenflokk hvor mor og far ofte sliter med å få endene til å møtes.
CELPA Mambasa har ildsjeler som brenner for å hjelpe nettopp disse barna -og med Guds hjelp gi de et håp om en bedre morgendag gjennom å lære dem hvem Gud er, lese og skrive, kommunikasjon gjennom tegnspråk og mattematikk. 4 lærere jobber non-profit 6 dager i uka, og setter til stadighet disse barna over sine egne behov for materielle goder. De drømmer om å en dag få ha ett eget skolebygg, men samles i dag i et lånt lokale for skoleundervisningen. Etterhvert som CELPAs jordkirke får vinduer og dører på plass, så vil de kunne flytte inn der inntil videre. I og med at barna sjeldent får "fritid" fra hjemmet til å gå på skolen har vi pr.dags dato kun 32 elever i alderen 4-22år, tross det store antallet døve i området. Tegnspråk blir også tilbudt på Gudstjenestene og på søndagsskolen, og rundt 15 av barna er trofast med på kirkens samlinger.

Vi i misjonen har noen ganger vurdert å gi disse barna hjelp gjennom å gi de klær og madrasser,  men har kastet tanken fra oss da barna mest sannsynlig vil bli tvunget av mor og far til å gi gaven sin videre til sine "friske og mer verdifulle" søsken. Vi har derfor komt frem til at den beste måten å velsigne de på er å støtte opp om skolearbeidet når vi har mulighet. I februar 2015 fikk vi inn en pengegave fra Barizi band etter et møte i Filadelfia Drammen, og i desember kom det inn mld fra søstermisjonen i Filadelfia Drammen om en pengegave til barna våre i Ituri. Dette gav oss muligheten vi ønsket for å gi disse barna en god start på ett nytt år. 4 store tavler ble kjøpt inn til skolen, samt kritt, skrivebøker, penner, linjaler, swahili skolebibel m.m. Vi inviterte barna til en skikkelig fest med brus og kjøtt, og kunne gledelig gi lærerne en liten oppmuntring som takk for insatsen de gjør i disse barnas liv.

Elevene i matkø for festmåltid

Utdeling av div.skolemateriale

Misjønærene Ingrid og Lars Gustav sørger for latter og undeholdning med en livlig fremførelse av "Når det stormer".

Lokale myndigheter har gitt døveskolen en tomt som de drømmer en gang om å få bygge sine egne lokaler på. Tomta ligger et lite stykke utenfor sentrum, men har god beliggenhet like ved hovedveien.

Tusen takk til Søstermisjonen i Filadelfia Drammen, og Barizi band for gaven dere gav.
For å lese Ingrids ord om møte med hjertebarna gå inn her.

Kirkebygging i Bunia fortsetter

Våren 2015 var det fest i Ålesund da Anne Massi Solholm fyllte sine 70år, og vi ble i den forbindelsen velsignet med en gave til arbeidet for Guds rike i Ituri, Kongo. Noe av gaven gikk til Eben Ezer kirken i Bunia, og vi kunne derfor endelig i høst/vinter gjøre ferdig grunnmuren, samt starte på veggene. I tillegg til selve kirken, ble også gulv lagt i sokkel-leiligheten under kirken, og pastorfamilien kunne endelig flytte inn i september. CELPA misjonen har ett veldig godt samarbeid med de kristne i Eben Ezer, og det er en fryd å kunne være vitne til hvor utrolig mye misjonspengene kan gjøre når også de lokale kristne er med og gir av hva de har.

På hjørnet og fremsiden av kirken. Trebygget du ser er hvor de kristne samles pr.dags dato.

Pastor Mubake utenfor sokkelleiligheten hvor han nå bor med familien sin. Over leiligheten ser man at veggene på kirken reiser seg.

Ingrid S.Østhus taler på et utendørs møte på Eben Ezer 27.12'15. 

Se også: http://www.christinabregaard.blogspot.com/2015/05/kirkebygging-i-bunia.html